Kato går inn i et hus

Han gikk inn i et fremmed hus en gang. Sånn som han pleide. Ventet lenge utenfor for å være sikker på at ingen var hjemme. Han pleier å gjøre det siden han er klar over at han ser ut som et menneske. Denne gangen var det litt annerledes, han hadde det på følelsen at ingen bodde i dette huset for tiden. Samtidig visste han at noen hadde bodd der for ikke lenge siden. Det visste han fordi han kjørte forbi der hver dag med skolebussen. (Bor man i en menneskekropp spiller det ingen rolle at man egentlig er en katt, man må på skolen for det.) Han så dette huset to ganger hver dag, når han kjørte til og fra skolen. Han hadde sett familien som bodde der, de to sønnene var med på bussen, de ble plukket opp og sluppet av. Hver dag. Han hadde sett hundene, de hadde seks eller sju schæfere, hele tomta var en hundegård. De virket dessuten ganske farlige for moren løftet alltid barna inn og ut av kjøkkenvinduet, ellers hadde de måttet gå inn i hundegården for å komme til døra. De leide huset av en annen familie som hadde fått det for seg at de kunne tjene litt eksta penger om de bare kjøpte et gammelt hus og leide det ut til noen andre. En gang hørte Kato en samtale mellom en av sønnene til leieboerne og sønnen til eierne. Bussen nærmet seg huset og han som bodde der sa: "Der er huset mitt." Den andre replikkerte med en overlegen tone: "Nei, det der er faktisk mitt hus." Den lille leieboeren ble litt satt ut av dette merkelige utsagnet og svarte: "Hvorfor har jeg alle tingene mine der inne da?"

Kato visste at ingen var hjemme, familien hadde vært borte en stund. På ferie? Hadde de flyttet? Hundegjerdet var fjernet. Han snek seg runt huset på alle fire for å finne en måte å komme seg inn på. Hovedentréen kjente han ikke på en gang. Det viste seg å være nesten litt for lettvint. Han kom rundt på baksiden av huset og der gapet det en åpning. En dør satt såvidt festet til dørkarmen og vaiet litt i vinden. Den var slått i stykker. Kato krabbet smidig opp den lille trappen som ledet inn i huset. Ting lå spredt utover gulvene, en del i kasser som om noen hadde begynt å pakke. Møkk og rot overalt. På gulvet var det glasskår så Kato bestemte seg for at han likegodt kunne gå på to bein, det var jo ingen som så ham likevel. De hadde flyktet fra noe, det var tydelig. Han gikk litt rundt og så på tingene de hadde etterlatt seg. Klær, cd:er, matrester, bilder av barna hang igjen på veggene. Det luktet litt rottent og fuktskadet men egentlig mest kaldt. Han kom inn i stua og der stod det rekker med små bur, han tenkte at de måtte ha hatt slanger som de var nødt til å mate med levende mus. Da han tittet nærmere så han at de små dyrene fortsatt var der. De hadde sultet ihjel. I noen bur var det hamstere og i andre mus, så det var ikke lett å si om det virkelig var slangeføde eller husdyr. Han hadde ikke noen menneskelige følelser overfor disse små gnagerne men han hadde heller aldri hatt noe særlig lyst å spise mus.

Smaksorganene hans er tross alt menneskelige.