Når jeg ikke er forelsket er jeg religiøs. Jeg prøver å finne en menighet til troen min. Søker i kirker og bedehus. Forrige uke var jeg på Sion og i Metodistkirken. Begge menighetene hilset meg velkommen med åpne armer, som de alltid gjør. Det var bare ikke riktig. De sier at de er "så herlig å være kristen", som om de ikke tror på det selv en gang. De roper det høyt ut for å virke troverdige. Men stemmene er enten altfor insisterende og høyfrekvente eller for bullrende og gammeltestamentige. Tenkte jeg skulle bevege meg bort fra protestantismen. Jeg kan ikke tenke meg å konvertere riktig ennå men jeg planla å prøve ut katolisismen. Men dette her var forrige uke. I helgen traff jeg en man som sa at gummistøvlene mine var stygge men det hindret meg ikke fra å falle hodestups for ham.
Han gikk inn i et fremmed hus en gang. Sånn som han pleide. Ventet lenge utenfor for å være sikker på at ingen var hjemme. Han pleier å gjøre det siden han er klar over at han ser ut som et menneske. Denne gangen var det litt annerledes, han hadde det på følelsen at ingen bodde i dette huset for tiden. Samtidig visste han at noen hadde bodd der for ikke lenge siden. Det visste han fordi han kjørte forbi der hver dag med skolebussen. (Bor man i en menneskekropp spiller det ingen rolle at man egentlig er en katt, man må på skolen for det.) Han så dette huset to ganger hver dag, når han kjørte til og fra skolen. Han hadde sett familien som bodde der, de to sønnene var med på bussen, de ble plukket opp og sluppet av. Hver dag. Han hadde sett hundene, de hadde seks eller sju schæfere, hele tomta var en hundegård. De virket dessuten ganske farlige for moren løftet alltid barna inn og ut av kjøkkenvinduet, ellers hadde de måttet gå inn i hundegården for å komme til døra. De leide huset av en annen familie som hadde fått det for seg at de kunne tjene litt eksta penger om de bare kjøpte et gammelt hus og leide det ut til noen andre. En gang hørte Kato en samtale mellom en av sønnene til leieboerne og sønnen til eierne. Bussen nærmet seg huset og han som bodde der sa: "Der er huset mitt." Den andre replikkerte med en overlegen tone: "Nei, det der er faktisk mitt hus." Den lille leieboeren ble litt satt ut av dette merkelige utsagnet og svarte: "Hvorfor har jeg alle tingene mine der inne da?"
Kato visste at ingen var hjemme, familien hadde vært borte en stund. På ferie? Hadde de flyttet? Hundegjerdet var fjernet. Han snek seg runt huset på alle fire for å finne en måte å komme seg inn på. Hovedentréen kjente han ikke på en gang. Det viste seg å være nesten litt for lettvint. Han kom rundt på baksiden av huset og der gapet det en åpning. En dør satt såvidt festet til dørkarmen og vaiet litt i vinden. Den var slått i stykker. Kato krabbet smidig opp den lille trappen som ledet inn i huset. Ting lå spredt utover gulvene, en del i kasser som om noen hadde begynt å pakke. Møkk og rot overalt. På gulvet var det glasskår så Kato bestemte seg for at han likegodt kunne gå på to bein, det var jo ingen som så ham likevel. De hadde flyktet fra noe, det var tydelig. Han gikk litt rundt og så på tingene de hadde etterlatt seg. Klær, cd:er, matrester, bilder av barna hang igjen på veggene. Det luktet litt rottent og fuktskadet men egentlig mest kaldt. Han kom inn i stua og der stod det rekker med små bur, han tenkte at de måtte ha hatt slanger som de var nødt til å mate med levende mus. Da han tittet nærmere så han at de små dyrene fortsatt var der. De hadde sultet ihjel. I noen bur var det hamstere og i andre mus, så det var ikke lett å si om det virkelig var slangeføde eller husdyr. Han hadde ikke noen menneskelige følelser overfor disse små gnagerne men han hadde heller aldri hatt noe særlig lyst å spise mus.
Smaksorganene hans er tross alt menneskelige.
Ja, det är sant min kära lilla Salmiakk. Vem ska köpa varorna? Det ska du lilla Salmiakk. Du kommer vara en av de första som går in på det där köpcentrumet när de har öppnat. "Jag ska bara titta lite", tänker du. "Inte köpa något", lägger du till för att verka övertygande gentemot dig själv. "Jag har ändå inte råd". Och så plötsligt står du där framför skohyllorna och ser det ena paret efter det andra som talar direkt till dig. "Oj, de var fina". Du hinner knappt reagera på vändningen tankarna tog, det är inte du som bestämmer. "Jag har ju faktiskt ganska mycket mat hemma så jag klarar mig nog till nästa lön." Och så: "Det är ju ganska bra kvalitét på dem här, jag kommer ju inte behöva köpa skor på minst tjugo år. Det är verkligen en investering!" Och så går du ut med en känsla av matriell lycka och ett litet sting av ångest. Mest för att du inte förstår hur det hela gick till.
Nå bygger de enda et kjøpesenter i byen min. Enormt. Hvem er det som skal kjøpe alle tingene de fyller opp hyllene med. Ikke jeg. Jeg har både gummistøvler og tresko jeg. Skotøy til tørt og vått. Forresten kan dere se selv att gummistøvlene er knall røde og ikke engang i nærheten av rosa.
Simone de Beauvoir har sagt det så bra i sin roman Mandarinerna. "Vet ni att det att leva, det tar knäcken på mig."
Først sa han at gummistøvlene mine var stygge, så kysset han meg. Jeg klarer ikke å overbevise ham om at gummistøvlene ikke er rosa men knall røde. Knall. Røde. Øynene hans er sperret opp men han ser meg ikke.
Ja va gulli när ja va liten. Ville att tapeterna å tårterna skulle va rosa. Ja satt i folks knä i timmar utan å bli less. Ibland plasera ja små, små pussar på folks kinder. Då tyck dom om en. Då få man mycke mer marsipan.
